… Herborg, et gammelt Hardanger-navn

bt.no – ©Bergens Tidende

Kan du få indikasjoner om hvor folk bodde ved å se på fornavnet deres? Ja, til en viss grad, sier navneforskere og erfarne slektsgranskere. Grunnen er at noen sjeldne navn følger gården eller slekten.
Publisert: 04. okt. 2002, 06:00
Oppdatert: 04. okt. 2002, 10:45

Øivind Ask
04. okt, 06:00

HerborgKraakevik.jpg (12012 bytes)     Foto: Knut Strand

Herborg Kråkevik fra Jondal er et godt eksempel. I folketellingen i 1801 var det 125 i hele landet med dette navnet, av disse bodde 95 i Hordaland, 5 i Bergen, 23 i Rogaland, 1 i Sogn og Fjordane. De to siste holdt hus i Vestfold og Buskerud. I Hordaland var Herborg særlig konsentret om noen bygder i Hardanger, og da spesielt Kinsarvik/Ullensvang og Granvin. Navnet som betyr «hun som berger hæren», med andre ord en stridskvinne, er sjelden nå.

Enda færre er det vel som har det tidligere typiske vossanavnet Styrk. Fartein er også i lite bruk, men forekom før særlig i Rogaland og Sunnhordland. Komponisten Fartein Valen (1887-1952) (bildet) ble riktignok født i Stavanger, men slekten hørte til på Valevåg i Sveio. Også Samson finner vi fortsatt, men mest i Hardanger og Sunnhordland.

Arv og slektsfornavn er også grunnen til at Lambrekt peker mot Etne og Gottskalk mot Kvinnherad, mens Dankert og Wollert har vært i bruk hos noen få familier i Bergen.

Det kan også være nyttig å vite at for hundre år siden ble navnet Engel brukt både som jente- og guttenavn i Sunnhordland, mens Helge på samme måte i Nordhordland.

«Alle» het Ole
Gjennom flere hundre år var Ola/Ole og Anna de mest vanlige fornavnene på Vestlandet. I Hordaland og Sogn og Fjordane var Anna på topp til slutten av 1920-årene, mens på landsoversikten mistet Anna førsteplassen i 1917. Olav, som lenge hadde vært et populært navn, overtok etter Ole i 1905.

– Før var det viktig at navnet skulle leve videre i slekten gjennom en annen person. Noen hevder at oppigjenkallingen gikk etter faste regler, sier hovedfagstudenten Kenneth Bratland (bildet) som har undersøkt fenomenet i Haus og Lindås prestegjeld på 1700-tallet. Han har funnet mange eksempler på prinsippet, men også unntak.

Aller først skulle ungene kalles opp etter besteforeldrene. Rekkefølgen var at besteforeldrene på gården der ungene bodde skulle prioriteres. Resultatet ble ofte at mannen i annenhver generasjon på gården hadde samme navn.

Navneskikkene ga foreldrene ingen valgmuligheter for de eldste barna. Det ble mange Ola’er rundt i haugene, og de måtte skilles med en tilleggsbeskrivelse som eksempelvis Ola «i støen» eller Nils-Ola, sønn til Nils.

Kompliserte regler
– Regelen for oppigjenkalling var at etter besteforeldrene kom de andre slektningene, men rekkefølgen varierte etter hvem som var i live, eventuelt hvem som døde først, forteller Kenneth Bratland.

Som oftest kom det mange barn, så det ble kandidater for både den ene og den andre. Hvis en av bestefedrene var død, fikk første gutten hans navn. Hvis begge var i live, fikk gutten navnet etter bestefar på gården han vokste opp. Vi kan illustrere dette med de ti ungene til Inger og Nils på Leiro, som Kenneth Bratland har undersøkt grundig.

Den veiløse gården Leiro ligger nederst i Eksingedalen. Gården ble fraflyttet like etter krigen. Men i 1736 tok 26 år gamle Nils Hansen Eide fra nabogården Eide stien fatt, og fridde til Inger Jakobsdatter Leiro, 22 år gammel. De bosatte seg på gården til hennes foreldre.

Året etter fikk de sitt første barn, en jente. Hun fikk navnet Inga etter mormor Inger. Dessverre døde lille Inga bare 17 dager gammel. Året etter kom neste jente. Hun ble oppkalt etter farmor Anna. Da tredje jenten kom var det mormors tur igjen – men også denne Inga døde tidlig, bare tre år gammel.

Nå ga foreldrene opp Inga. Neste jente fikk navn etter tante Brita, søster til mor.

Johannes og Hans
Da femte jente kom prøvde de seg enda en gang med mormor Inger. Det gikk godt, og Inger vokste opp. I 1749 kom sjette jente, og hun fikk navnet Synneve etter en av morens avdøde tanter. Synnøve levde imidlertid bare en time etter fødselen.

Inger og Nils levde lenge sammen. Hun var sterk, og ble 79 år. Da hun ble gravfestet fra Stamnes kirke i 1793 gjorde presten denne innførselen: «havde levet i Eet Ægteskab 52 Aar, haftt 10 Børn, seet 47 Børnebørn og 7 Børnebørns Børn.»

Nils var 78 da han ble lagt i graven. Men dersom en enke eller enkemann giftet seg på ny, var regelen at neste barn skulle kalles opp etter den avdøde ektefellen.

 

KILDER:

Eivind Vågslid: Norderlendske fyrenavn (1986)
Kruken og Stemshaug: Norsk personnamnleksikon
Strilesoga bd. II
Olav Kolltveit: Artikler i bladet «Hardanger» 1936 og 1947
Egil Pettersen: Personnavn i Vest-Norge 1450-1550
Digitalarkivet
Statistisk sentralbyrå